Det er en stille søndags morgen. Jeg har allerede rukket å få i meg frokost og løpe etter Bruno som atter en gang har stukket av for å lukte på lukter bare en hund kan kjenne!

Jeg holder på å gjøre meg klar for denne ukens siste arbeidsdag og kjenner at kl. 16 (stenge tid) ikke kan komme fort nok. Det har vært en tøff uke, mange timer på jobb og lite fri tid.

Jeg er så glad for at jeg bestemte meg for å ta noen timer tidligere fri mandags ettermiddag. Da vi fremdeles hadde fint vær. Planen var å ta turen til Månafossen som ligger i utkanten av Ryfylket. Men det blir ikke alltid som planlagt å da får en kjøre litt improvisasjon. Istedenfor endte vi opp ved Bynuten og Selvikstakken. Det som var en ren tilfeldighet endte opp som en 3 timers lang tur.

Bynuten — flotte høstlyngen i sitt rette element.

Take the road less travelled.. Iallefall prøv å lese skiltene ellers ender du som oss, litt lost. Skilt peker til høyre men veien går rett frem!

Det som egentlig skulle være en liten dags tur til Månafossen ble istedenfor en litt mer krevende og lengre tur til Bynuten. Mye grunnet surskap fra Grumpy da han nektet å kjøre omkjøringsveien på godt 5 mil. Den vanlige veien var fremdeles stengt grunnet veiarbeid. Så da var vi befant oss i området rundt Oltedal tok vi “snarveien” over til Høle og fant dette turområdet istedenfor.

Det som egentlig skulle være en 1 timers tur ble istedenfor godt 3 timer uten pause, trette knær og slitne ankler.

Men en god tur til tross for at vi hverken kom oss opp til Bynuten eller Selvikstakken! Vi gikk oss nemlig vill og “valgte” å overse skiltet som viste vei. Note to self. Følg skiltningen og ikke nødvendigvis veien.

Et stykke på veien havnet vi inn i et militært øvingsområdet som også var fullt av hoggormer. Det føles ikke særlig trygt når skiltet bestemt sier

Fare for blindgjengere. Rør dem ikke, ikke en gang med en pinne

Selv leste jeg rør dem ikke ikke en gang en pinne!! – tja, det er jo nesten det samme. Jeg har også fått sett huggorm i levende live for første gang. Turområdet er tydeligvis et mekka for ormene. Mye stein å gjemme seg i… Tenk deg mitt “lille” mannlige utrop da jeg plutselig så en “pinne” på nærmere en halv meter ganske så raskt åler seg bort fra meg. Sikkert mer redd enn meg.. Men hjertepumpa fikk seg en støkk.